Definisjoner

Hjørneløsninger, tegnet av Jørgen H. Jensenius

Hjørneløsninger, tegnet av Jørgen H. Jensenius

Det er ikke kjent hvor mange alternativer byggerne hadde å velge mellom ved reisning av de tidlige trekirkene i Norge, men den varianten som hittil er avdekket arkeologisk, var bygninger med jordgravde stolper. Med stolpe menes det reiste, takbærende tømmeret som var satt ned i utgravde stolpegroper (Fig. 1c). Rundt stolpen ble det tilbakeført masse og inntil stolpen ble det lagt en stenskoning. Man stoppet ikke å reise bygninger med jordgravde stolper rundt år 1100, kirker av tre med jordgravde stolper er antagelig reist også på 12-1300 tallet selv om denne byggemåten etter hvert kanskje ikke lenger var vanlig for kirker. Ofte er det vist til at forskjellen på betegnelse stolpekirke og stavkirke er måten de bærende elementene er løst på fordi det er stolpekirkenes fundamenter man har bevart spor av. Arkeologiske spor etter stolpekirkene viser ikke hvordan stolpe og svill kan ha vært sammenføyet. Det er derfor mulig det også var andre konstruktive forskjeller.

Med stav menes det vertikale, bærende tømmeret i bygningen. Stavveggens ramme består av svill, staver og stavlegje og har not som opptar veggplankene. Stavene hviler på fundamentsten i bakkenivå og svillenes oversider (Fig. 1a og b). Allerede i romertid ble stenheller brukt som vederlag for stolper, og tilevegg i svill har kanskje vært i bruk fra 4-600 tallet. Når det skulle reises en kirkebygning i Norge fra 900-tallet kan byggerne derfor ha stått overfor valget mellom flere konstruksjoner avhengig av økonomi og ønsker om ulike former og størrelser.