Innledning

Nordmenn som dro utenlands, må tidlig ha sett både tre- og stenkirker i ulike konstruksjoner og størrelser. Håndverkere som var med på langferd for å vedlikeholde båtene og reise bygninger til lagre og boliger dit de kom, kan ha jobbet i stedlige byggelag og tilegnet seg fremmed praksis, som de bevarte som håndbåren kunnskap når de vendte tilbake. Deler av utenlandsk byggepraksis kan derfor ha vært erfaringsgods rundt i Norge lenge før landet ble forsøkt kristnet.

Det er kjent minst åtte hundre trekirker i Europa fra middelalderen. Da Håkon den gode vokste opp i Wessex kan han ha gått til messe både i sten- og trekirker. Inntrykkene han fikk i slike bygninger, kan ha styrt oppdraget som ble gitt håndverkerne da han etter hjemkomsten, i følge sagaen, lot reise kirker på Møre omkring år 935. Slik kan det også ha vært da Olav Tryggvason i 995 antagelig lot reise en trekirke på Moster. I kristningstiden i Norge ble det etter det man vet reist kirker og kapeller av tre, det er funnet spor etter vel 30 stykker. Den varianten som hittil er avdekket arkeologisk, var bygninger med jordgravde stolper. Med stolpe menes det reiste, takbærende tømmeret som var satt ned i utgravde stolpegroper. Med stav menes det vertikale, bærende tømmeret i bygningen. Stavveggens ramme består av svill, staver og stavlegje og har not som opptar veggplankene. Stavene hviler på fundamentsten i bakkenivå og svillenes oversider. Når en ny kirke skulle planlegges, var det flere mulige valg av materialer, form, størrelse og byggemåte. Trekirker kunne ha palisadevegger, jordgravde stolper, stolper satt på sten over bakken og stenfundamenter. Kirker i sten og tre kunne ha én-, to- eller treskipete grunnplaner, det kunne være stort skip og mindre kor, eller skip og kor i ett; ikke to kjente kirker har samme mål i lengde, bredde og høyde.

På slutten av 1000-tallet gikk man i resten av Nord-Europa gradvis over fra tre- til stenkirker. I Norge ble det fra denne tiden også reist kirker av sten, særlig på Østlandet og i Trøndelag, noen langs kysten opp til Trondenes, og mange rundt Stavanger og Bergen. Olav Kyrre var antagelig inspirert av kirkebyggingen på Vesterhavsøyene da han lot reise bispekirker av sten i Trondheim og Bergen. Stenkirkene på Østlandet kan derimot ha blitt påvirket sørfra. Det er bevart flere enn 150 stenkirker i Norge, av i alt kanskje tre hundre.   Men det ble reist flere kirker av tre enn av sten i Norge i perioden 1100-1350. Av kanskje mer enn tusen opprinnelige er det i dag bevart 28 stavkirker. De fleste kirker av tre og sten var så komplekse i form og innhold at de ikke kan bli forstått og forklart en gang for alle. Deres teknologiske, designmessige, bruksmessige og liturgiske forutsetninger er langt fra klargjort og det er nødvendig å utvikle nye hypoteser og spørsmål.

Læring av bygghåndverk handler om å tilegne seg arbeidsmåter, materialkunnskap, regler for fremstilling, fremgangsmåter og normer. Håndverkerne prøvet ut ulike måter å løse praktiske problemer på uten å skrive dem ned og ved det ble innsiktene ikke bearbeidet metodisk i litterær form, formidlingen av slik kunnskap lå i selve handlingen. Størst virkning fikk håndbåren kunnskap når tømrere og murere med aktuell viten og ferdighet flyttet til byggeplassen. Lokale byggere kunne også besøke et kirkelig forbilde for å lære om det. Dessuten kunne kunnskap om et forbilde langt vekk overføres som en mer eller mindre korrekt beskrivelse i skrift og tale, men dette var den minst hensiktsmessige måten å formidle et forbildes form på til byggerne. Siden det knapt nok er overlevert skriftlige kilder som direkte forteller om planlegging og design, er det rimelig å ta som utgangspunkt for undersøkelsen at byggernes og de samtidige forfatteres perspektiv er usammenlignbare. Mens forfattere ofte formidlet informasjon om kirker, var det bare byggerne som hadde både relevant kunnskap og håndverksmessige ferdigheter til å utføre arbeidet.

Kirkene er undersøkt og beskrevet i mer enn 160 år. Noen forfattere hevdet at kirkene var bygget av utlendinger, andre at kirkene var gjenbrukte urnorske hov. Ved utgravningen i Urnes i 1956 ble det funnet stolpehull etter eldre kirker. De fleste beskrivelser av kristningstidens kirker fra før ca. 1960 er derfor foreldet. I dag opplever vi kirkene som viktige uttrykk for sin samtid og beskriver også Kirken sentralt, biskop og landskap, byggherrenes økonomi og allment om trebygninger i Norge. Årringundersøkelser gir kunnskap om alder. Studier fra utlandet gir sammenlignende opplysninger om byggmester/arkitekt, design og planlegging, sammenheng mellom tekst og monument, trekonstruksjoner; om misjon, kirkerett og liturgi.

Som regel var det en kirkegård rundt menighetskirkene, med en størrelse som passet med menighetens behov. Nye kirker kan ofte ha blitt lagt på samme sted som den eldre kirkebygningen, da forstyrret de minst de tidligere begravelsene. Om kirkegården også var ny, skulle den helst velsignes samtidig med innvielsen av kirken. Biskopens innvielse av både kirke og gård må ha blitt oppfattet som en fredlysning, bekreftet og garantert av kongen. Ved å tolke spor som kan fortelle om hvordan stavkirkebyggerne organiserte arbeidet, hvordan de valgte og laget til materialer, systematiserte elementer, monterte, forandret og bygget om, blir bygningens historie beskrevet. Det er fremdeles mange spørsmål som kan stilles til kirkene, hver generasjon opplever dem forskjellig. Når et nytt område skulle kristnes i middelalderen synes det å ha vært vanlig å slette spor etter eldre trospraksis ved å reise nye bygninger. Kostbare helligdommer av sten i Sør-Europa ble gjerne ombygget, renset og innviet til kirker, mens enklere helligdommer i Nord-Europa ble revet og brent før det på samme tuften ble reist kirker av tre eller sten. Siden Kirken hadde som hovedregel et forbud mot å feire messe andre steder enn ved innviet alter i en definert kirkebygning, ble fiktive eller reelle kirker valgt som forbilder ved innføring av kristen tro og praksis.

Publiseringen av materiale om stavkirkene regnes ofte å ha startet i Dresden i 1837. Da fikk maleren, professor J.C.C. Dahl utgitt et plansjeverk med oppmålinger av noen stavkirker utført av arkitekten Franz Wilhelm Schiertz. Man kjente i liten grad til europeiske trekirker, stavkirkene ble derfor sammenlignet med utenlandske stenkirker. Noen forfattere hevdet at kirkene måtte være bygget av utlendinger, andre mente at kirkene var gjenbrukte urnorske hov. Teorien om hovet som direkte bakgrunn for stavkirkene var blant mange en alminnelig oppfatning frem til 1960-årene. Man har aldri funnet noen bygning i Norge som med sikkerhet kan sies å ha vært et hov. Nå er det vanlig å tenke seg at hov var en religiøs samling i hovedhuset på gården, og ikke nødvendigvis en bygning i seg selv. Med påvisning av stolpehull fra mulige eldre kirkebygg under stående kirker i hele Nord-Europa, ble diskusjonen om kirkenes opprinnelse brakt et stykke videre. Slik konkret viten fikk man i Norge ved gravningen i Urnes i 1956. Hvorfor man sluttet å bygge kirker med jordgravde stolper i hele Nord-Europa etter 1100, vet man ikke. Man vet heller ikke når de første sten- og stavkirker eller de siste stolpekirkene ble reist i Norge. Urnes, som ble reist etter 1131, er kanskje eldst av de bevarte stavkirkene. Røldal kirke, som muligens er fra 1300-tallet, kan derimot ha vært en stolpebygning.

I dag er man opptatt av å se kirkene i deres sammenheng med samfunnet Man drøfter Kirken sentralt, biskop og landskap, byggherrenes økonomi, gravrett, laftehus, grindehus, allment om trebygninger og dendrokronologiske dateringer. Bygningsstudier fra utlandet tar for seg byggmester/arkitekt, design og planlegging, arkitekturteori, metodelære for dokumentasjon av kirker, sammenheng mellom tekst og monument, om misjon, kirkerett og liturgi. Slike undersøkelser setter det norske materialet inn i en europeisk sammenheng. Dokumentasjon av kirkene ble tidlig ivaretatt av Fortidsminneforeningen fra 1850-årene, ved at arkitekter reiste rundt og målte kirkene. Men kirkene ble beskrevet av antikvarer, særlig kunsthistorikere. Arbeidet ble fortsatt på 1900-tallet av Riksantikvaren som også iverksatte arkeologiske undersøkelser i og rundt kirkene. I de siste tiårene har det vært utført svært få undersøkelser i kirkene.

Bygningsarkeologen undersøker en bygning ved å identifisere, tolke og dokumentere relative og absolutte plasseringer av bygningens elementer. Grunnen under og rundt en bygning, fundamentering og bygningen selv blir systematisk oppmålt og bygningens tilstand blir utredet. Som regel hadde menighetskirkene en kirkegård rundt seg, av en størrelse som passet med menighetens behov. Vi vet lite om hvordan jord ble kjøpt eller gitt, hvordan man kom frem til plassering, størrelse og form. Siden de fleste kirkegårder nok er utvidet gjennom tiden, er det vanskelig å vite om vi fremdeles har kirkegårder av opprinnelig størrelse. For en del kirker reist på 1200-tallet, var det en tidligere trekirke de erstattet, det ser vi ved de arkeologiske undersøkelsene som har vært foretatt på kirketufter og under stående kirker. De nye kirkene kan ofte ha blitt lagt på samme sted som den eldre kirkebygningen, da forstyrret de minst de tidligere begravelsene.

Vi synes kanskje kirken er noe mørk i forhold til det vi er vant til. I tillegg til at folk tidligere aksepterte mørkere rom enn vi gjør, må vi tenke oss kirken trehvit da den ble montert, hvor lyset fra gluggene i midtromsveggene om dagen har blitt reflektert i motsatt vegg og lyst opp hele rommet. Dørene i koret og skipet kan også ha vært åpne og gitt lys. Vi er uvante med å stå i kirken, noe man fremdeles gjør i Østkirkene, tilsynelatende uten problemer. En viktig forskjell fra vår tid er at da kirken ble reist var det vanlig med liten kontakt mellom presten og menigheten under deler av messefeiringen.

Det å definere tuften og markere et område rundt kirkebygningen må ha vært sett på som del av byggingen. Gjennom historien har ulike lands kirkemøter anbefalt størrelser på asylområdet rundt kirkebygningen, dette var en rent praktisk garanti med juridisk betydning, og uten noe religiøst innhold. Om kirkegården var ny, skulle den helst innvies sammen med kirken. En kirkegård som var tatt i bruk eides ikke lenger på samme måten av den som bygget kirken, tuften kunne ikke lenger omsettes etter at begravelse hadde blitt foretatt eller en biskoppelig innvielse hadde funnet sted. Biskopens innvielse må ha blitt oppfattet som en fredlysning, bekreftet og garantert av kongen. Ved å skyve grensen for det fredlyste området til utenfor et stykke jord rundt selve kirken og definere det med et gjerde, kunne det ikke være tvil om eiendomsgrensen, eller grensen for asylprivilegiet, retten til å gi grid til den som flyktet til kirkegård og kirke. Denne retten, som ikke var sterkere enn garantien fra den lokale hersker, ble forsøkt nedfelt i lokale avtaler gjennom hundreårene.

Ved å tolke spor som kan fortelle om organisering av arbeidet, tillagning av materialer, systematisering av elementer, montering, forandringer og eventuelt hel eller delvis nedrivning, blir bygningens historie beskrevet. Det er nok å gjøre både for oss og senere generasjoner, spørsmålene som kan stilles til kirkene forandres med menneskene med tiden.

Post a Comment

You must be logged in to post a comment.