Innledning

Skriftlige kilder og bygningsrester viser at stavkirkene ikke har vært de første trekirkene i Norge. Arkeologiske funn av spor av antatte trekirker med jordgravde stolper er datert til fra midten av 1000-tallet. I Kongesagaene er det fortalt om trekirker reist av Håkon den gode på 900-tallet. Det er helt åpent om det kan ha vært reist bygninger brukt som private kapeller før dette. Der kirkene og kapellene ble reist var det eldre bygninger som i form og konstruksjon, kan ha vært brukt som forbilder.

Ingen av de tidligst kjente kirkene er bevart, det er derfor ikke klart hvordan bygningene har vært konstruert eller hvilke forbilder de kan ha etterlignet. Det er ikke overlevert noen samtidig formulert overgripende forklaring på de tidligste kirkenes form og konstruksjon, eller på planlegging eller byggeprosess av disse kirkebygningene. Den teoretiske forståelsen av arbeidet og den praktiske kunnskapen som byggerne i middelalderen hadde, er ikke overlevert skriftlig. I dette kapitlet beskrives spor etter trekirker i Norge, deres nedre konstruksjon og designskjema, i stor grad basert på feltmateriale oppbevart i Riksantikvarens Antikvariske Arkiv.

 

Ved utgravninger som har avdekket spor etter kirker fra 1000-tallet i Norge, er det funnet lite av selve bygningene. Det som er bevart, er restene av bygningen etter at den ble revet og grunnen jevnet for den senere byggeprosessen. Sporene viser stolpegroper med hull etter stolper, rester av fundamentgrøfter mellom stolpehullene og antydning til gulvflater. Sporene selv sier ikke noe om hva byggerens oppdrag var, hvilke betingelser, krav, behov, muligheter og begrensninger byggeren måtte forholde seg til. Det som er bevart, er restene av det ferdige resultatet. Også hensikten med bygningen må tolkes ut fra konteksten og langt på vei finnes uavhengig av gjenstanden eller formen selv.

Kirkenes plassering

Ofte er det begravelser omkring bygningen som forklarer dens bruk. Undersøkelser av kirkers plassering i landskapet har ikke sannsynliggjort noen åndelig-teologisk begrunnelse, det kan virke som om det har vært eiendomsmessige, økonomiske og infrastrukturelle årsaker som i hovedsak bestemte hvor man valgte å reise kirker.

 

I Norge er det bevart ca. 190 middelalderkirker. I tillegg er det bevart opplysninger om planene i noen ruiner og revne bygninger, slik at retningen er kjent på til sammen ca. 200 bygninger. Selv med betydelige avvik fra en ren orientering synes det klart at det har vært tilstrebet en akseretning øst-vest; byggerne har søkt å legge kirkeaksen noenlunde parallelt med høydekurvene i terrenget der dette har vært topografisk mulig, slik at man kunne spare grave- og planeringsarbeid [1]. Hvordan man faktisk gikk frem for å fastlegge en orientert akse vites ikke, det enkleste kan vel ha vært å legge den vinkelrett på en skygge som en pinne i bakken kastet når solen sto høyest. Inngangsdører i sør og vest var enklest vinterstid i nordisk klima og om man kunne legge langsiden av skipet mot sør, fikk man mest lys inn gjennom glugger og vinduer selv om det kom i konflikt med topografien.

Tabellen viser kirkenes orientering.

Spor etter kirke Stående kirke/ruin Orientering
Lom I Lom II 70°
Mære I-II Mære III 76°
I II 89°
øst er 90°
Høre I Høre II 93°
Urnes I-II Urnes III 96°
Mariakirken I Mariakirken II 97°[2]
Kinsarvik I Kinsarvik II 99°
Kaupanger I-II Kaupanger III 99°
Ringebu II Ringebu III 139°-115°[3]

Som tabellen viser, er stolpekirkene lagt med lengdeaksen grovt rettet mot øst. De senere kirkene som er lagt på samme sted har tilnærmet samme orientering. Unntaket er kirkene i Ringebu, men dette kan ha topografiske årsaker.

 

I tillegg til selve flaten der bygningen skulle reises trengte byggerne også et område rundt fundamentgrøften eller stolpegropene for å lagre materialer, ha bygghytte, støpegrop og smie, samt plass til å måle ut og lage til materialene.

Fundament og nedre konstruksjon

Stolpegrop og stolpehull

Fundamenteringsmåten for bygninger med jordgravde stolper består i prinsippet av at en stolpe er satt ned i en stolpegrop og avstivet med tilbakeført masse (Fig. 1a.). I praksis viser det seg at dette har kunnet gjøres på ulike måter. I de undersøkte restene etter 15 antatte kirkebygninger i Norge er det til sammen registrert 147 sikre stolpehull. Det er dokumentert bevarte rester av stolper, eller tydelig trestruktur i massen, i minst 66 av hullene. Nederst i massene er det registrert rester av trekull i 22 av hullene. Det var rester av stenpakning rundt stolpene i minst 89 av hullene. I bunnen av den gravde stolpegropen kan det ha vært lagt et lag sand som drenering, men dette er sjelden dokumentert. På denne sanden kan det være lagt en bunnsten som ytterligere hindrer fuktvandring og er del av vatringen for stolpen. Stolpene hadde stått på en flat bunnsten i 12 av stolpegropene. I 2/3 av gropene er det dokumentert en stenskoning rundt stolpeenden. Her ble gropen fylt med den tidligere oppgravde jordmassen og stener ble kilt ned inntil stolpen for å justere den i lodd ved reisningen og for å holde stolpen i denne stillingen inntil den var avstivet ved hjelp av resten av konstruksjonen. Deretter fungerte skoningen hovedsakelig som en drenering. I en del av gropene har det vært stampet løs masse rundt stolpeendene. Ved en eventuell planering før bygging av ny kirke kan stenene ha vært gjenbrukt i den nye muren.

 

Fundament- og stolpegrøfter

I noen av kirkene har langveggene til de utgravde bygningene hatt grøfter som forbinder stolpegropene. I disse grøftene har det ligget sten som fungerte som fuktskille og trykkfordeler mellom bakken og svillen (Fig. 1b). I to av kirkene, i Lom og Mariakirken, er det dypere, sammenhengende grøfter i hele nord- og sørveggenes lengder, der det i bunnen har vært lagt ned sviller som stolpene har hvilt på. I Mariakirken er det i tillegg gravet ned en nord-sørgående svill vest for skipets vestvegg. Stolpekirkene har altså hatt en rekke mulige løsninger for fundamenteringen: stolpegrøft med nedgravet svill, fundamentgrøft med mur, stolpegrop med eller uten skoning og bunnsten. Stolpene kan ha vært svidd i enden for å lage en forkullet overflate som ikke suget vann. De ulike bygningene har alle sammen noen av de mange variantene, men ingen av de kjente bygningene har alle løsningene. Grunnen til dette kan ha vært lokale grunnforhold, klima, topografi, økonomi eller lokal byggeskikk.

Stolpene

Stolpene i veggene har båret det meste av takvekten. I de seks best bevarte grunnplanene er det spor etter to, fem, seks eller åtte stolper i nord- og sørveggene, inkludert hjørnestolpene. I alle seks kirkene er det fire stolper i skipenes østre og vestre gavler, inkludert hjørnestolpene. Korenes østre svill har sannsynligvis vært spent mellom hjørnestolpene, bortsett fra i Mariakirken der det også er spor etter en nedgravet mellomstolpe. Stolpene står noen ganger på linje i skipets vegger, men ikke parvis, det vil si vinkelrett på den orienterte midtaksen. Dette gjelder Lom, Ringebu og Urnes II. I andre kirker står de både parvis og på linje, som i Urnes I, Bø, Høre, Mære III og Mariakirken. Hvis veggene underdeles regelmessig med et visst antall stolper, vil de stå rett overfor hverandre. Det sier noe om nøyaktighet i utstikking og reisning av stolper, og betyr ikke nødvendigvis at bygningen har hatt grinder med beter på tvers av de parvis stilte stolpene. Om stolpene avviker fra en rett linje gjennom veggen, betyr det ikke at veggflaten har hatt konvekse og konkave krumninger; det kan fortelle om en monteringsmåte som vi ikke har bevarte eksempler på og ikke kan rekonstruere. Stavlegjene i lengderetningen kan ha tålt avvik fra en rett linje fordi de lå på betene. Stavlegjenes oppgave var å binde sammen stolpenes øvre deler og danne underlag for rafter eller sperrer. Alternativt kan stavlegjene ha vært underlag for beter som ikke var forbundet med stolpene i veggene. Stolpehullene er ofte bevart etter riving og viser hvilken form stolpen hadde. De er som regel runde, men kan ha hatt et annet tverrsnitt over bakkenivå.

To planformer

I det materialet som hittil er kjent, kan det skilles mellom to ulike løsninger på sammenhengen mellom skip og kor. I det ene tilfellet inkluderer skipets vegger også kordelen (Fig. 2a.). I Høre, Ringebu og Lom fortsetter nord- og sørvegger parallelt med korveggenes nord- og sørvegger og flukter med korets østre vegg. Koret og skipet kan ha hatt sammenhengende tak.

 

I det andre tilfellet er både skip og kor rektangulære, men har ulik form og størrelse (Fig. 2b.). Mariakirken, Mære og Bø er eksempler på dette. I Lom I kan planen tolkes som å ha to stolpepar innenfor veggene. Det samme kan ha vært tilfelle i enten Urnes I eller II. Diagonalt ut fra hjørnene i skipet og i nesten lik avstand fra skipets nord-, vest- og sørvegger er det i Høre og Ringebu stolper som del av konstruksjonen. Det er vanskelig å rekonstruere disse bygningene bare ut fra de sporene som er funnet.

 


[1] Eide, O.E. 1986: Om kirkers orientering. Arkeologiske skrifter fra Historisk Museum, no.3, Bergen: 119-130. [2] Målt etter tegning av Gerhard Fischer, mars 1936 i Riksantikvarens Antikvariske Arkiv. [3] Oppmålt 1981 av J. H. Jensenius.