Torpo

Ål kommune, Buskerud fylke

Kirkens form:
Treskipet på grunnstokker, hevet midtrom båret av 14 staver. Midtrommet har sadeltak med takrytter. Tidligere har kirken hatt kor og apsis og svalganger. Kirken er uten elektrisk lys og oppvarming.

Plassering:
Kirken står på sin opprinnelige tuft på kirkegården. En ny kirke ble bygget nord for den gamle i 1880. Her sto tidligere støpulen, som ble revet for å gi plass til den nye kirken.

Bruk:
Eies av Fortidsminneforeningen, ingen kirkelige handlinger foretas i bygningen.

Kirkens antatte alder:
Ut fra dendrokronologiske undersøkelser kan kirken være reist etter år 1192.

Opprinnelige deler:
I 1878 var det planer om å utvide kirken med et tilbygg øst for koret. Året etter ble dette frafalt, men kirken skulle ombygges inne. Fortidsminnesmerkeforeningens direksjon påpekte at dette ville være til skade for en så verdifull bygning. I 1880 vedtok kommunestyret å bygge ny kirke, den ble påbegynt samtidig med at stavkirkens nyere kor ble revet. Det ble da vedtatt at FMF skulle kjøpe det gjenstående skipet mot å vedlikeholde det på stedet. I stavkirkens skip er derfor de fleste opprinnelige materialene bevart. Skipet har høyt midtrom med sadeltak som bæres av frittstående staver, dette taket har nyere deler og ny takrytter. Utenom midtrommet går den lavere omgang som er avdekket med pulttak. Taket mot øst over omgangen er fornyet etter rivningen av koret. Skipets østvegg har opprinnelig vært lukket med plankevegg med en smal åpning mot koret. Den nåværende vegg mot det opprinnelige koret er ny.

Et lektorium ble oppført i skipets østre del, antagelig i annen del av 1200-årene, og det er uvisst når det ble tatt ned. Den hvelvete baldakinen er bevart.

Farveutstyr:
Til det eldste farveutstyret hører den brunsorte bemalingen som angir masker på stavene og markerer profiler og ledd på staver, tenger, Andreaskors og bueknær. Avbladningen på maskene er markert med brunsorte kanter.

Dekor i interiøret:
Alterstukene har hatt bemaling i friskt rødt. I skipet er en tønneformet baldakin innspent mellom de nedre tengene i midtrommet. Dette hvelvet har vært over lektoriet og undersiden av hvelvet og fondveggen mot øst har maleri fra 1250-70 utført i limfarve (distemper). Det er konservert av Riksantikvaren i 1977. Taket er, sammen med Ål-taket i Oldsaksamlingen, helt unikt og bør ettersees hvert år. Kirken står kald hele året.

Dekorativ skurd:
Se Hohler 1999.

Utført dokumentasjon, i Riksantikvarens Antikvariske Arkiv i Oslo:

  • 1875: Detaljer målt av arkitekt Håkon Thorsen
  • 1885: Plan og snitt målt av arkitekt Chr. Christie
  • 1975-1993: Plan, snitt og fasader i 1: 20 med detaljer i 1: 5 av sivilarkitektene Håkon Christie og Jørgen H. Jensenius

I 1995 ble det lagt en grøft for rør for vann fra servicerommet i nordvest og inn mot kirkens nordvestre hjørne. Deler av grunnmuren ble demontert og området ble gravet arkeologisk både ute og inne. Ny skifer ble lagt på alle tak sommeren 1996.

Bygningsarkeologiske undersøkelser:
Koret ble revet sommeren 1880 og stenfundamentet ble fjernet. Det ble funnet flere mindre gjenstander i fyllen under koret. Noen ytterligere arkeologisk undersøkelse synes aldri å ha vært utført.

I 1881 ble graven under østre del av midtrommet undersøkt og enkelte gjenstander sendt inn til Universitetets Oldsaksamling. I 1950 ble det foretatt en ny undersøkelse av graven, det var Anders Bugge som sto for gravningen. Det ble funnet skjellettdeler, rester av sko og en del mynter. Det ble konstatert at jordmassene lå helt oppunder gulvplankene og at det var råteskader i grunnstokkene. I 1952 ble gulvet i kirken tatt opp under ledelse av en lokal byggmester med Cato Enger fra Riksantikvaren som konsulent. Nivået under gulvene ble senket til 50 cm under gulvet. Det ble støpt dragere under alle de fire grunnstokkene og nordre halvdel av dem måtte skiftes ut med nye bjelker.

Antikvariske problemstillinger:
I dag mener de fleste at dette var en utilfredsstillende måte å reparere skader i en stavkirke på. Den gang var dette en vanlig fremgangsmåte, man hadde enda ikke forstått hvor rik på kultur- og bygningshistorie grunnen under kirkene er. Diskusjonen omkring denne gravningen gjorde at senere gravninger under stavkirker ble planlagt og utført mer faglig.

Litteratur:

  • Ahrens, C. 2001: Die frühen Holzkirchen Europas, B. I-II, Stuttgart: II, 323-324.
  • Christie, S. og H. 1981: Norges kirker, Buskerud, b. I-III, Oslo: I, 116-140; 144-145.
  • Dietrichson, L. 1892: De norske stavkirker, Kristiania: 226; 276-280.
  • Hohler, E.B. 1999: Norwegian Stave Church Sculpture. Vol. I-II, Oslo: I, 218-224.
  • Storsletten, O. 2001: Takene taler, Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse, vol. I-II. Con-Text, Avhandling 10, Oslo: II, 52-56.